Alle barna ligger spent i ring rundt kuben når det første fortellerkortet blir lagt på.
«En foss»
«Nei, sjø»
«Bølger»
«Sjørøverkaptein!» sier det ene barnet mens han reiser seg ivrig opp.
Du ser det for deg, gjør du ikke?
En gruppe 3- og 4-åringer som sitrer av engasjement, nysgjerrighet og spenning.
En av de situasjonene som, sett utenfra, fremstår så enkel, men som er utgangspunkt for en hel verden som står uoppdaget. En verden som det neste kvarteret kommer til å kreve det ytterste av deltakerne.
Sosial kompetanse, turtaking, empati, fantasi, nysgjerrighet og humor – i det hele tatt alt det vil si å være barn i en fantasiverden.
I tillegg vil det kreve en påkoblet og nysgjerrig voksen. Deg.
Videre går ferden ut på sjøen.
Etter hvert dukker det opp nye impulser i form av flere fortellerkort. Denne gangen er det pirater og sjømonster.
Det blir fordelt roller og barna blir enig om hva man trenger på et skip.
«Noen må lage mat»
«Vi kan lage en ekkel suppe»
Du spør barna spent om hvilke ingredienser som trengs i en ekkel suppe.

«SAAAAAAAALAT», sier det ene barnet mens alle ler.
Oppi suppen kommer det både salat, agurk, gulrot og tomat.
En liten stund senere er suppen er fortært – til større og mindre glede hos den enkelte.
Alle barna ligger fortsatt og ser på hverandre mens kuben lyser opp i midten.
Plutselig kommer det en rar lyd fra kuben og dere tar frem kikkertene deres.
Du spør dem om hva de ser.
«En hvit rumpe, sier det ene barnet»
Alle begynner og le. De ler lenge sammen og må spille av lyden på nytt. Like morsomt denne gangen, om ikke enda morsommere.
Det er kanskje ikke den vanligste reiseruten å reise fra «en foss» til en hvit rumpe», en onsdags formiddag. Men det er heller ikke avreisested og destinasjon som er det viktige her. Lys- og lydkulissene i kuben er sterke virkemidler som igangsetter barnas fantasiforestillinger. Ved hjelp av disse har barna, i samarbeid med deg, laget en helt egen fortelling. En fortelling der alle barna har vært bidragsytere – uavhengig av utgangspunktet de hadde i det dere la det første fortellerkortet på kuben. Noen av barna tok naturlig styring allerede fra start, og etter hvert som de mentale bildene ble sterkere hos den enkelte, kastet flere og flere seg på. Du kan se på dem at de vokser et par cm innvendig i det deres initiativ fører til neste retningsendring.
Fellesskap, glede og LATTER.
Det har kostet at du var påskrudd gjennom hele prosessen, men du har til enhver tid visst at du hadde gode (forteller)kort på hånd. Den tryggheten er god å ha med seg inn i hverdagen. Den vissheten om at jobben du legger ned er i tråd med rammeplanen, og til barnas beste.
Jobben må du gjøre selv, men den nærmest utømmelige verktøykassen har du inni kuben. Med din kunnskap om hvordan du kan bruke verktøyene, samtidig som barnas egne initiativ blir ivaretatt, er det ingen grenser for hvor det kan ta dere.
Og plutselig er en helt vanlig onsdags formiddag blitt til noe helt annet enn akkurat det!
Sammen har dere skapt noe som ikke fantes for et kvarter siden, men som vil leve videre i lang tid fremover. Et felles minne, og en referanse som danner grunnlag for videre utforskning og relasjonsbygging.